|
Etter lang behandling og mye politisk tautrekking ble Direktiv 2006/123/EF (Tjenestedirektivet) vedtatt av EUs Råd 12. desember 2006. Etter tilsvarende tautrekking i Norge ble direktivet vedtatt av Stortinget 23. april 2009, dog med mulighet for å komme tilbake til saken. Prosessen i EU og Norge
Europakommisjonen (Kommisjonen) la 13. januar 2004 fram et forslag til et rammedirektiv for tjenester i det indre marked, COM(2004) 2 Final (tjenestedirektivet). Direktivet er hjemlet i EF-traktaten artiklene 47 (2), 55, 71 og 80 (2). Det første forslaget ble 5. februar 2004 sendt på høring blant departementene, underliggende etater og interesseorganisasjoner, med høringsfrist 19. mars 2004. Norge sendte 29. november 2004 kommentarer til forslaget til det nederlandske EU-formannskapet. Kommisjonens forslag ble behandlet av fagkomiteen i Europaparlamentet (IMCO) 22. november 2005.  Tjenestedirktivet skapte stor diskusjon i hele Europa i 2005 og 2006. Den 19. desember 2005 ble tjenestedirektivet drøftet i Spesialutvalget for handelsforenkling. Norge sendte nye kommentarer til EU 2. februar 2006. Parlamentet behandlet forslaget i plenum 14.–16. februar 2006. Kommisjonen la på grunnlag Parlamentets forslag frem et nytt utkast 4. april 2006. Det nye forslaget ble sendt på høring i Norge med frist for svar 9. mai 2006. Norge sendte kommentarer til Rådet og Parlamentet 24. mai 2006. Tjenestedirektivet ble behandlet av Rådet på det uformelle konkurranseevnerådsmøtet 29. og 30. mai 2006. Kun mindre tekniske endringer ble gjort i forhold til Kommisjonens forslag. Rådet kom til formell enighet om tjenestedirektivet 24. juli 2006. Tjenestedirektivet ble sendt til Parlamentet i september 2006. Avstemning i IMCO ble holdt 23. oktober 2006, 26 stemte for, 4 mot. Det ble ikke gjort noen endringer i direktivet i forhold til Rådets posisjon. Ingen av de 42 endringsforslagene fikk flertall i plenumsvoteringen i Parlamentet 15. november 2006. Den 12. desember 2006 ble tjenestedirektivet formelt vedtatt av Rådet. Det ble publisert 27. desember som direktiv 2006/123/EF. Implementeringsfristen er 3 år fra dagen etter publiseringsdatoen, det vil si 28. desember 2009. NHD sendte tjenestedirektivet på en ny åtte-ukers høring den 22. desember 2006, med høringsfrist 22. februar 2007. Det kom inn 109 høringssvar fra 65 forskjellige institusjoner. I 2006 ble det utarbeidet 3 eksterne utredninger om tjenestedirektivet. Regjeringen ønsker et best mulig beslutningsgrunnlag, og bestilte derfor ytterligere 6 eksterne utredninger om bestemte problemstillinger knyttet til tjenestedirektivet i desember 2007. Utredningene ble overlevert til NHD 1. mars 2008. Alle utredningene er offentliggjort på NHDs internettsider. 1. juli 2008 sendte regjeringen på bred offentlig høring et høringsnotat om konsekvensene av en eventuell implementering av tjenestedirektivet i norsk rett, med høringsfrist 20. oktober 2008. NHD mottok i denne høringsrunden 77 høringsuttalelser fra 55 forskjellige institusjoner. Stortinget behandlet tjenstedirektivet 23. april 2009. Både SV og Senterpartiet hadde varslet dissens i regjeringen, men med stemmene til Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre ble direktivet vedtatt med stort flertall. Tjenestedirektivet er dermed vedtatt implementert i norsk rett. I et tilleggsvedtak bes regjeringen om 'å leggja fram spørsmålet om tenestedirektivet for ny handsaming i Stortinget, dersom det skulle visa seg at LOs fire krav til direktivet ikkje vert oppfylt'.
Se Stortingets behandling av saken. Les mer om Tjenestedirektivet:
Formål og virkeområde
Formålet med tjenestedirektivet er å bidra til at det indre marked for tjenester fungerer som forutsatt i EØS-avtalen, ved å fjerne uberettigede barrierer som hindrer fri bevegelse av tjenester og å sikre fri etablering for tjenesteytere. Tjenestedirektivet gjelder i utgangspunktet for alle tjenester som er omfattet av EF-traktaten, jf. direktivet artikkel 1 jf. artikkel 4 nr. 1 jf EF artikkel 50. Den tilsvarende bestemmelsen i EØS-avtalen er artikkel 37. Tjenester er definert som tjenester som vanligvis ytes mot betaling, i den utstrekning de ikke kommer inn under bestemmelsene om det frie varebyttet og den frie bevegelighet for kapital og personer. Når det gjelder offentlige tjenester kan direktivet få anvendelse kun for tjenester som er konkurranseutsatte. Tjenestedirektivet pålegger ikke medlemsstatene å liberalisere eller privatisere offentlige tjenester. Det er opp til statene selv å definere hvilke tjenester som faller inn under begrepet tjenester av allmenn interesse, og som dermed faller utenfor direktivets virkeområde, og hvilke som defineres som tjenester av allmenn økonomisk interesse, som er unntatt fra deler av direktivet. Tjenestedirektivet berører ikke medlemslandenes arbeidsrett, verken i lov, kontrakt eller i tariffavtaler. Det berører ikke retten til forhandling, inngåelse eller anvendelse av tariffavtaler og retten til arbeidskamp. Strafferett, skatterett og inndriving av skatt samt trygderett er ikke omfattet. I den grad tjenester er regulert av annen EF-rett omfattes de ikke av tjenestedirektivet. Finansielle tjenester, elektronisk kommunikasjon og transporttjenester er derfor ikke omfattet. Det er gjort unntak for helsetjenester, spilletjenester, audiovisuelle tjenester (bl.a. radio, tv og kino), vikarbyråtjenester, havnetjenester, juridiske tjenester som tilbys av notarius eller fogder og ikke er regulert av andre EF-regler, sosiale tjenester og private sikkerhetstjenester. Rett til etablering
Tjenestedirektivet inneholder regler om tjenesteyteres rett til etablering. Tjenesteytere må forholde seg til reglene i det landet de ønsker å etablere seg i. Tillatelser kan kreves dersom kravene ikke er diskriminerende, behovet for tillatelse kan begrunnes i tvingende allmenne hensyn, tiltaket er proporsjonalt dvs. tiltaket skal være egnet og nødvendig for å oppnå formålet med tiltaket, og sammenlignbare krav ikke allerede er oppfylt av tjenesteyteren i en annen EU/EØS-stat. Krav til tjenesteyter skal også være klare, presise og objektive og offentliggjort på forhånd. Det kan ikke stilles krav om at man skal ha en viss nasjonalitet, eller være bosatt i den staten man ønsker å etablere seg i. Det kan heller ikke stilles krav om at man kun skal kunne være etablert i én medlemsstat. Medlemsstatene skal vurdere om nasjonalt regelverk er i tråd med direktivet, og endre regler som eventuelt ikke er det. Midlertidig tjenesteyting
Tjenestedirektivets artikkel 16 sier at medlemsstatene skal respektere tjenesteyteres rett til å yte tjenester på midlertidig basis på deres territorium. Vertsstaten kan anvende sine regler så lenge de er rettferdiggjort ut fra hensynet til offentlig politikk, helse, miljø og sikkerhet. I tillegg må reglene være nødvendige, proporsjonale og ikke-diskriminerende. Vertsstaten skal ikke kunne kreve at tjenesteyteren må etablere seg i vertsstaten. Fra bestemmelsene om midlertidig tjenesteyting er det gjort unntak for tjenester av allmenn økonomisk interesse, samt spesifikke unntak blant annet for posttjenester, og tjenester knyttet til distribusjon av elektrisitet, gass og vann. Regler som følger av utsendingsdirektivet (96/71/EF) som er innlemmet i EØS-avtalen og medfører at det er lovregulerte/allmenngjorte lønns- og arbeidsvilkår i Norge som skal anvendes, er unntatt fra artikkel 16. Administrativt samarbeid
Medlemsstatene skal kartlegge og hvis mulig forenkle prosedyrer tjenesteytere må gjennomgå for å få tilgang til markedet og for å utøve tjenester. Der det er hensiktsmessig skal det benyttes standardiserte skjema som skal være likeverdige med sertifikater, attester og lignende som viser at krav i forbindelse med etablering i hjemstaten er oppfylt. Det skal opprettes kontaktpunkter i hver medlemsstat, der tjenesteytere skal få all informasjon som er nødvendig for å starte en virksomhet. Vertsstaten fører tilsyn med at tjenesteytere på deres territorium overholder de krav som vertsstaten kan stille overfor dem. Etableringsstatens fører tilsyn med de bestemmelser de kan anvende overfor tjenesteytere som yter tjenester i andre land på midlertidig basis. Myndighetene i etableringsstaten og vertsstaten har plikt til å samarbeide om tilsynet. Vurdering
Det er viktig å arbeide for å redusere handelsbarrierer. Dette må imidlertid kombineres med en god sosial modell. Hensynet til fri bevegelse av tjenester må balanseres med hensynet til helse, miljø, sikkerhet, forbrukerinteresser og lokaldemokrati. Dette har Regjeringen formidlet til de relevante aktørene i EU. Andre opplysninger
Hovedkonklusjonene i de eksterne utrednignene om tjenestedirektivet utredningene tyder på at direktivet ikke vil medføre store eller alvorlige konsekvenser dersom det implementeres i Norge. Professor Erling Hjelmeng og professor Bjarne Jensen konkluderer at tjenestedirektivet ikke vil ha nevneverdig betydning for offentlige tjenester i Norge. Wikborg Rein Advokatfirma konkluderer at tjenestedirektivet samlet sett medfører verken en markert svekkelse eller markert styrking av norske forbrukeres rettigheter. Mindre endringer i eiendomsmeglingsloven og inkassoloven kan være nødvendig. Det er allerede foreslått endringer i inkassoloven som kan gjøre ytterligere justeringer unødvendig. Advokatfirmaet Hjort konkluderer at tjenestedirektivet vil ha begrenset betydning for tjenester som ikke omfattes av direktivet. Fafo konkluderer at tjenestedirektivet ikke skaper problemer for regjeringens handlingsplan mot sosial dumping, men at antikontraktørbestemmelser kan være problematisk på bakgrunn av EØS-avtalen, og at dette klargjøres av tjenestedirektivet. Menon Business Economics har videreutviklet en utredning fra 2005 om samfunnsøkonomiske konsekvenser av tjenestedirektivet. Utredningen kartlegger nåværende og fremtidig produksjon, verdiskaping, import og eksport knyttet til tjenestene som omfattes av direktivet. |
Nyttig 
