europaveien

Schengen-landene. Illustrasjon: Wikimedia.

I avtalen ble man enige om gradvis å eliminere grensekontrollen seg imellom. 19. juni 1990 ble Schengen-konvensjonen signert av de samme fem landene. Konvensjonen redegjorde for hvordan Schengen-avtalen skulle anvendes, og selve samarbeidet trådte i kraft 26. mars 1995. Schengen-avtalen og konvensjonen utgjør sammen Schengen-acquis, som beskriver det som har blitt oppnådd i områdene som Schengen-avtalen dekker. I ettertid har mange andre land også signert konvensjonen. De to  EU-medlemslandene Storbritannia og Irland deltar delvis i Schengen-samarbeidet, men har ikke opphevet grensekontrollen.

Hva er Schengen?
Schengen-samarbeidet bygger på samme grunnidé som den skandinaviske passunionen, nemlig å fjerne kontrollen ved de indre grensene for å bidra til styrket samarbeid og samhørighet mellom landene og deres innbyggere. Avtalens formål om å sikre fri bevegelighet for alle personer, nærmere bestemt statsborgere fra signatarstatene, EUs medlemsland og tredjelands statsborgere, var også nødvendig for å sikre fullførelsen av Den indre marked.

Hovedpoenget med Schengen er altså å fjerne kontrollen ved de indre grensene. Dette innebærer at personer ikke lenger plikter å vise sine pass ved grensene. I det nåværende Schengen-samarbeidet innebærer dette at kravet om pass er opphevet mellom 24 europeiske land. (Men ettersom det fortsatt kreves gyldig legitimasjon, er det i flere tilfeller fortsatt nødvendig å ha med passet når man krysser landegrensene, hvis man ikke har annen gyldig legitimasjon.) For å kompensere for dette bortfallet av grensekontroll styrket man kontrollen ved de ytre grensene og rustet opp samarbeidet mot grenseoverskridende kriminalitet. Blant annet omfatter avtalen spørsmål om visum, samarbeid mellom politietater og til dels også utlendingsmyndighetene.

Medlemslandene i Schengen har avtalt å harmonisere visumpolitikken og gjøre det enklere å søke visum gjennom utviklingen av et standardskjema og standardvisum som gjelder i hele Schengen-området. På grunn av den frie bevegeligheten mellom landene samarbeider også EUs medlemsland om deler av asylpolitikken. Hittil har det hovedsakelig bestått av samarbeid rundt behandlingsprosedyrer og informasjonsutveksling. Det viktigste prinsippet som har blitt slått fast, er at alle tredjelandsborgere som søker asyl i et av medlemslandene i Schengen-samarbeidet, har rett til å få sin søknad behandlet. Gjennom Dublinkonvensjonen har det blitt fastlagt regler for hvilket land som plikter å behandle asylsøknaden, for å forhindre at asylsøkere blir sendt fra land til land.

I Schengen-samarbeidet inngår også politisamarbeid. Dette handler hovedsakelig om utveksling av informasjon og tjenestemenn, i tillegg til spørsmål knyttet til bl.a. narkotikaetterforskning. Schengensamarbeidet har også opprettet Schengen informasjonssystem (SIS), hvor blant annet ettersøkte og savnede personer samt stjålne gjenstander registreres i ett felles register. Registeret, som skal være et hjelpemiddel i forbindelse med utlendingskontroll og i forbindelse med å pågripe etterlyste personer, består av elektroniske data fra de ulike medlemslandene.

Schengen og EU
Schengen var opprinnelig uavhengig av EUs regelverk og lovgivning. Men under toppmøtet i Amsterdam i juni 1997 ble det vedtatt at Schengensamarbeidet skulle inkluderes i EU. Dette skjedde gjennom en protokoll til Amsterdam-traktaten, og samarbeidet har siden 1. mai 1999 vært en del av EUs institusjonelle og juridiske rammeverk.

At Schengen-samarbeidet kunne integreres i EU, var bare mulig som følge av at EU-landene i Amsterdam også ble enige om prinsipper og vilkår for at et flertall av medlemslandene på nærmere definerte områder av EU-samarbeidet kan utvikle et såkalt forsterket samarbeid seg imellom innenfor rammen av EUs institusjoner. At Schengen ble en del av EU, innebar også endringer i beslutningsprosedyren. Fra å være et mellomstatlig samarbeid basert på enstemmighet ble Schengen-samarbeidet delvis plassert under kvalitefisert flertall. Dette var en del av flyttingen av områder i søylestrukturen som ble gjort i Amsterdam-traktaten.

Nærmere bestemt ble de delene av justissamarbeidet som omhandlet grensekontroll, visum-, asyl-, innvandrings- og flyktningpolitikk samt sivilrettslig samarbeid en del av EUs fellesskapspolitikk (søyle I), mens politisamarbeid, kriminalitetsforebygging og -bekjempelse og strafferettslig samarbeid fortsatt er mellomstatlig (søyle III). Når det gjelder de nye medlemslandene, har reglene i forbindelse med Schengen vært bindende for dem siden de ble medlemmer. Det stilles som krav til kandidatland at de har innført Schengen-acquis innen de blir medlemmer. Derimot oppheves ikke grensekontrollen før dette har blitt vedtatt enstemmig i Rådet, etter konsultasjon med Europaparlamentet.

Schengen og Norge
Norge er assosiert medlem av Schengen-samarbeidet. Norges institusjonelle avtale med EU innebærer at vi kan øve innflytelse på beslutningsprosessen fordi vi, sammen med Island, deltar på EUs rådsmøter i en Mixed Comittee (Fellesorgan) som behandler saker som angår Schengen eller er Schengen-relevante. Her har Norge talerett på lik linje med medlemsstatene, men er ikke til stede ved formell beslutning som votering. Norge deltar på kontrollsiden av Schengen-samarbeidet, for eksempel i saker som harmonisering av grensepraksis, straffenivåer og strafferammer for lovbrytere, utvisningsvedtak og tiltak for å motvirke ulovlig innvandring.